Moneyball fra 2011 gjorde regneark og prosenter til drama. Femten år senere er filmen fortsatt en av de beste sportsfilmene – og en god leksjon i å skille pris fra verdi.
Det høres jo ikke ut som oppskriften på en av de beste sportsfilmene: tall, statistikk og baseball. Men Moneyball, som kom på kino i 2011, gjør nettopp det tørre til selve nerven. Bennett Miller regisserer, og Brad Pitt spiller Billy Beane, sjefen for baseballklubben Oakland Athletics.
Filmen bygger på Michael Lewis’ bok «Moneyball: The Art of Winning an Unfair Game» fra 2003, om Oakland-sesongen 2002. Og det interessante er ikke bare tallene, men motstanden mellom det vi tror vi ser, og det tallene faktisk kan fortelle oss.
Magefølelse kan virke overbevisende uten å være et godt argument. Der ligger også grunnen til at filmen fortsatt treffer: Den gjør måten vi vurderer prestasjoner på, spennende. Seks Oscar-nominasjoner fikk den. Likevel er det spørsmålet som sitter igjen: Tør vi stole på noe annet enn vårt eget blikk?
Hva handler Moneyball egentlig om?
Et lite budsjett, og så forsvinner stjernene til klubbene som har mer penger. Det er utgangspunktet for Billy Beane, og egentlig ligger hele problemet der: Hvordan skal han konkurrere når andre kan kjøpe det han selv må gi slipp på?
Svaret hans er å lete etter spillere markedet undervurderer. Ikke nødvendigvis dem speiderne liker best, men dem statistikken peker mot. Det høres jo mer ut som grunnlaget for et regneark enn for en film. Men det er nettopp der denne filmen finner dramaet sitt.
For tallene får motstand. De gamle speiderne har sine inntrykk, Beane satser på en annen måte å vurdere spillere på, og mellom de to ligger en konflikt som handler om mer enn prosenter. Hvem får bestemme hva en spiller er verdt? Hva teller som et godt argument når selve måten å se på blir utfordret?
Det fine er at budsjettet og spillerkjøpene ikke bare blir bakgrunn. De er selve motoren. Beane må finne verdi der de rikere klubbene ikke ser den, og dermed får hvert tall en betydning utover tallet selv.
Å gjøre regneark og prosenter til drama, uten at konflikten forsvinner bak dem, er filmens store bragd. Tallene er ikke en pause fra historien. De er historien.
Hvorfor fungerer tall som drama på film?
Det er ikke mange kampscener her, for spenningen ligger i møterommene og i telefonsamtalene. Ikke først og fremst i det som skjer ute på banen. Det høres kanskje ikke ut som den mest opplagte måten å lage en sportsfilm på, men det er i vurderingene av spillerne at filmen finner nerven. Hva er en spiller verdt, og hva er det egentlig man ser når man ser på tallene?
For et tall trenger ikke være en fasit. Det kan også være en mening, eller i hvert fall noe som må tolkes. En spiller som ser dårlig ut, kan være verdt mye. Det er et enkelt poeng å formulere, men det åpner for en annen måte å se både spilleren og statistikken på.
Og det er jo nettopp dette som gjør filmen populær blant folk som liker sportsstatistikk. Tallene er ikke bare noe ved siden av sporten. De blir selve grunnlaget for spenningen. Da trenger ikke filmen å vise så mange kamper heller. Et møterom eller en telefonsamtale kan være nok når spørsmålet er hva tallene egentlig betyr.
Fra baseball til oddsen på en fotballkamp
Jeg ser på den gamle DVD-samlingen i hylla og tenker at pris og verdi egentlig er to ganske forskjellige ting. Noen av filmene betyr mer for meg enn prislappen noen gang kunne forklare. Særlig sportsfilmene og dramaene basert på virkelige hendelser, de jeg gjerne vender tilbake til. Det er jo ikke beløpet på omslaget som avgjør hva jeg sitter igjen med.
Og så er det litt interessant at det samme skillet finnes i odds. En odds er en pris, og prisen kan variere mellom oddssider på akkurat samme kamp. Det høres selvfølgelig ut når jeg sier det sånn, men forskjellen blir tydeligere med kroner: På 250 kr utgjør forskjellen mellom odds 2,05 og 2,15 hele 25 kr.
Norske Oddssider er en norsk sammenligningsside som gir oddssidene karakter fra A+ til C, og der forklarer de slik finner du beste pris på en kamp.
Men enkeltoddsen er ikke hele bildet. I et regneeksempel fra Norske Oddssider gir oddsene 2,10 / 3,40 / 3,60 en margin på 4,8 % og en tilbakebetaling på 95,4 %.
Anders Kjellsen, redaksjonssjef i Norske Oddssider, sier: «Jeg ser på tilbakebetalingen når jeg sammenligner prisen på hele kampen, ikke bare oddsen på utfallet du har tenkt å spille.»
Det er egentlig den lille pausen før man bestemmer seg jeg liker her. Hva er prisen, og hva er verdien? DVD-hylla gir meg ett slags svar. Oddstallene krever et annet blikk.
Er Moneyball verdt å se igjen?
Ja, filmen holder, og det er egentlig ikke baseballen som gjør at den holder. Det er menneskene, de som tør å tenke annerledes. Det er der interessen ligger, ikke i hvor godt du kjenner reglene eller hvor mye du får med deg av det som skjer på banen. Du trenger ikke kunne baseball for å forstå denne filmen, og det er verdt å understreke. Sporten er rammen, men det menneskelige er grunnen til å følge med.
Og så er dette en sportsfilm som passer når du ikke er ute etter de store kampscenene. Det er jo ikke alltid det er dem man vil ha. Noen ganger er det mer interessant å se på tankene bak, på det å våge en annen tilnærming, enn å vente på neste store øyeblikk ute på banen. Akkurat den siden gjør filmen verdt tiden.
En sportsfilm, altså, men først og fremst en film om mennesker. Det er nok.